Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter

日本人  Türk  Svenska  Pусский   Deutsch Português  Italiano  Español  English  Français  عربية
中国的  한국의  Български   Dansk  Suomi   Gaeilge  Nederlands Norsk  Polski  Ceština  Indonesia

Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter

De stater som er parter til denne konvensjonen,
som tar i betraktning, i samsvar med de prinsipper som er fastslått i De forente nasjoners pakt,
at erkjennelsen av den iboende verdighet hos alle medlemmer av menneskeslekten og av deres
like og umistelige rettigheter er grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden,
som erkjenner at disse rettigheter har sitt grunnlag i menneskets iboende verdighet,
som erkjenner, i samsvar med Verdenserklæringen om menneskerettighetene, at det bare er
mulig å nå fremtidsmålet med frie mennesker som nyter frihet fra frykt og nød dersom det blir
skapt slike forhold at enhver kan nyte sine sivile og politiske rettigheter, såvel som sine
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter,
som tar i betraktning statenes forpliktelser etter De forente nasjoners pakt til å fremme den
allmenne respekt for og overholdelse av menneskerettighetene og frihetene,
som innser at det enkelte menneske har plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i
denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor
andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører,
er blitt enige om følgende artikler:
Del I
Art 1.
1. Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske
stilling, og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.
2. Alle folk kan for sine egne formål fritt råde over sine naturrikdommer og -forekomster, så
langt dette ikke setter tilside forpliktelser som følger av internasjonalt økonomisk samarbeid,
basert på prinsippet om gjensidig nytte og folkerettens regler. I intet tilfelle må et folk bli
berøvet sitt eget eksistensgrunnlag.
3. Konvensjonspartene, deriblant de stater som har ansvaret for administrasjonen av ikkeselvstyrte
områder og tilsynsområder, skal arbeide for å virkeliggjøre folkenes
selvbestemmelsesrett, og skal respektere denne rett, i overensstemmelse med bestemmelsene i
De forente nasjoners pakt.
Del II
Art 2.
1. Hver konvensjonspart forplikter seg til å respektere de rettigheter som anerkjennes i denne
konvensjon, og å sikre dem for alle som befinner seg på dens territorium og er undergitt dens
jurisdiksjon, uten forskjellsbehandling av noe slag slik som på grunn av rase, hudfarge, kjønn,
språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom,
fødsel eller status for øvrig.
2. Hver konvensjonspart forplikter seg til, i samsvar med sine konstitusjonelle bestemmelser
og med bestemmelsene i denne konvensjon, å treffe slike lovgivningsmessige eller andre
tiltak som vil være nødvendige for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne
konvensjon, når slike tiltak ikke allerede er i kraft.
3. Hver konvensjonspart forplikter seg til:
a) Å sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjon blir krenket, skal ha
adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet
i offentlig tjeneste
b) Å sikre at enhver som gjør krav på slike rettsmidler skal få sin rett til dette prøvet av
kompetente judisielle, administrative eller lovgivende myndigheter, eller av en annen
myndighet som er kompetent i henhold til statens rettsordning, samt å utvikle mulighetene for
overprøving for domstolene.
c) Å sikre at de kompetente myndigheter tar en klage til følge dersom den er funnet å være
berettiget.
Art 3.
Konvensjonspartene forplikter seg til å sikre menn og kvinner lik rett til å nyte alle de sivile
og politiske rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon.
Art 4.
1. I tilfelle av offentlig kunngjort nødstilstand som truer nasjonens liv, kan
konvensjonspartene ta forholdsregler som avviker fra deres forpliktelser etter denne
konvensjon, i den utstrekning det er strengt nødvendig på grunn av forholdene, og under
forutsetning av at disse forholdsregler ikke er i strid med deres øvrige forpliktelser etter
folkeretten, og ikke innebærer forskjellsbehandling bare på grunn av rase, hudfarge, kjønn,
språk, religion eller sosial opprinnelse.
2. Ingen avvikelse fra artiklene 6, 7, 8 (paragraf 1 og 2), 11, 15, 16 og 18 kan gjøres med
hjemmel i bestemmelsen i foregående paragraf.
3. Konvensjonspart som benytter seg av retten til å avvike fra konvensjonen skal omgående
gjennom De forente nasjoners generalsekretær underrette de andre konvensjonsparter om
hvilke bestemmelser som det avvikes fra og om grunnene for avvikelsene. Ny meddelelse skal
gis ad samme vei den dag da slike avvikelser blir opphevet.
Art 5.
1. Intet i denne konvensjon skal kunne tolkes som å innebære rett for noen stat, gruppe eller
person til å ta del i noen virksomhet eller utføre noen handling som tar sikte på å tilintetgjøre
noen av de rettigheter eller friheter som er anerkjent i denne konvensjon, eller å begrense
disse i større utstrekning enn konvensjonen gir adgang til.
2. Ingen innskrenkning i eller avvikelse fra noen av de grunnleggende menneskerettigheter
som anerkjennes eller gjelder i en konvensjonsstat i kraft av lov, overenskomster, forskrifter
eller sedvane, skal kunne foretas under påberopelse av at denne konvensjon ikke anerkjenner
slike rettigheter eller anerkjenner dem i mindre utstrekning.
Del III
Art 6.
1. Ethvert menneske har en iboende rett til livet. Denne rett skal beskyttes ved lov. Ingen skal
vilkårlig berøves livet.
2. I stater hvor dødsstraffen ikke er avskaffet, må dødsdom bare idømmes for de mest
alvorlige forbrytelser, i samsvar med den lov som gjaldt da forbrytelsen ble begått. Denne lov
må ikke være i strid med bestemmelsene i denne konvensjon og konvensjonen om
forebyggelse og avstraffelse av folkemord. Dødsstraff kan bare fullbyrdes etter endelig dom
avsagt av en kompetent domstol.
3. Når berøvelse av liv utgjør folkemord, er det forutsatt at intet i denne artikkel skal berettige
en konvensjonspart til på noen måte å avvike fra forpliktelser som den har påtatt seg i henhold
til bestemmelsene i konvensjonen om forebyggelse og avstraffelse av folkemord.
4. Enhver som er dømt til døden, skal ha rett til å søke benådning eller omgjøring av straffen.
Amnesti, benådning eller omgjøring av straffen skal kunne tilstås i alle tilfelle.
5. Dødsdom må ikke idømmes for forbrytelser begått av personer under 18 år, og må ikke
fullbyrdes mot gravide kvinner.
6. Intet i denne artikkel skal kunne påberopes for å forsinke eller forhindre avskaffelse av
dødsstraffen i noen konvensjonsstat.
Art 7.
Ingen må utsettes for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff. I særdeleshet må ingen, uten sitt frie samtykke, utsettes for medisinske eller
vitenskapelige eksperimenter.
Art 8.
1. Ingen må holdes i slaveri; slaveri og slavehandel i enhver form skal være forbudt.
2. Ingen må holdes i trelldom.
3.
a) Ingen må pålegges å utføre tvangsarbeid eller annet påtvunget arbeid
b) I land hvor frihetsberøvelse med straffarbeid kan idømmes som straff for en forbrytelse
skal bestemmelsen i punkt a ikke være til hinder for å la noen utføre straffarbeid i samsvar
med en dom på tvangsarbeid som er avsagt av en kompetent domstol.
c) Uttrykket «tvangsarbeid eller annet påtvunget arbeid» i denne bestemmelse omfatter ikke:
1. Arbeid eller tjeneste, som ikke er nevnt under punkt b og som normalt kreves av den
som er berøvet friheten i henhold til en lovlig beslutning truffet av en domstol, eller av
den som er betinget løslatt fra slik frihetsberøvelse.
2. Tjeneste av militær karakter og, i land som anerkjenner militærnekting av
samvittighetsgrunner, annen samfunnstjeneste som i medhold av lov kreves av den
som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner.
3. Tjeneste som kreves når nødstilstand eller ulykker truer samfunnets liv eller velferd.
4. Arbeid eller tjeneste som inngår i vanlige borgerplikter.
Art 9.
1. Enhver har rett til frihet og personlig sikkerhet. Ingen må utsettes for vilkårlig arrest eller
annen vilkårlig frihetsberøvelse. Ingen må berøves friheten uten av slike grunner og i
overensstemmelse med slik fremgangsmåte som er fastsatt i lov.
2. Den som arresteres, skal ved pågripelsen underrettes om grunnene til denne, og skal straks
underrettes om enhver siktelse mot ham.
3. Den som arresteres eller tilbakeholdes på grunn av siktelse for en straffbar handling, skal
omgående fremstilles for en dommer eller en annen øvrighetsperson som ved lov er gitt
domsmyndighet, og skal ha rett til rettergang innen rimelig tid eller til løslatelse. Det skal ikke
være den alminnelige regel at personer som avventer rettergang skal holdes i varetekt, men
løslatelse kan gjøres betinget av garantier for at vedkommende fremstiller seg under
rettsforhandlingene, ved ethvert annet trinn av rettergangen og, i påkommende tilfelle, til
fullbyrdelse av dommen.
4. Den som berøves friheten ved arrest eller på annen måte, skal ha rett til å bringe saken inn
for en domstol, for at denne uten opphold kan ta stilling til lovligheten av frihetsberøvelsen,
og beordre ham løslatt dersom frihetsberøvelsen ikke er lovlig.
5. Den som har vært utsatt for ulovlig arrest eller annen frihetsberøvelse, skal ha rett til
erstatning.
Art 10.
1. Alle som er berøvet friheten, skal behandles humant, og med respekt for menneskets
iboende verdighet.
2.
a) Personer som det er reist tiltale mot skal, hvis det ikke foreligger ekstraordinære forhold,
holdes adskilt fra dømte personer, og skal gis særskilt behandling avpasset deres stilling som
ikke domfelte personer
b) Unge personer som det er reist tiltale mot, skal holdes adskilt fra voksne, og deres sak skal
avgjøres så raskt som mulig
3. I straffesystemet skal det inngå en behandling av fangene som har til hovedformål å
forbedre dem og bringe dem tilbake til samfunnet. Unge lovovertredere skal holdes adskilt fra
voksne, og skal gis en behandling som er avpasset deres alder og rettsstilling.
Art 11.
Ingen må settes i fengsel bare på grunn av manglende evne til å oppfylle en kontraktmessig
forpliktelse.
Art 12.
1. Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til å bevege seg fritt der
og til fritt å velge sitt bosted.
2. Enhver skal ha rett til å forlate et hvilket som helst land, også sitt eget.
3. I de forannevnte rettigheter skal det ikke gjøres andre begrensninger enn slike som er
fastsatt ved lov, som er nødvendige for å beskytte den nasjonale sikkerhet, den offentlige
orden (ordre public), den offentlige helse eller moral eller andres friheter og rettigheter, og
som er forenlige med de andre rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon.
4. Ingen skal vilkårlig berøves retten til å reise inn i sitt eget land.
Art 13.
Utlending som lovlig oppholder seg på en konvensjonsparts territorium, kan bare utvises
derfra i medhold av en avgjørelse truffet i samsvar med lov, og skal, med mindre tvingende
nasjonale sikkerhetshensyn er til hinder for det, ha adgang til å legge frem sine innsigelser
mot utvisningen og til å få sin sak prøvet påny av den kompetente myndighet eller av den eller
de personer som er særskilt utpekt av denne myndighet, og til å være representert for dette
formål.
Art 14.
1. Alle skal være like for domstolene. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham
for en straffbar handling eller av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål,
rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som
er opprettet i henhold til lov. Pressen og offentligheten kan utelukkes fra hele eller en del av
rettergangen av hensyn til sedelighet, den offentlige orden (ordre public), eller den nasjonale
sikkerhet i et demokratisk samfunn, eller hvis hensynet til partenes privatliv krever det, eller i
den utstrekning retten finner det strengt nødvendig når offentlighet på grunn av
ekstraordinære forhold vil skade rettferdighetens interesser; dog skal enhver dom i en
straffesak eller i et tvistemål offentliggjøres med mindre hensynet til mindreårige krever at
dette ikke skjer, eller rettergangen gjelder ekteskapssaker eller saker om foreldremyndighet
eller vergemål for barn.
2. Enhver som er siktet for en straffbar handling skal anses uskyldig inntil hans skyld er bevist
etter loven.
3. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling, rett til
følgende minimumsgarantier, uten forskjellsbehandling:
a) Å bli underrettet omgående, utførlig og på et språk som han forstår om innholdet av og
grunnen til siktelsen mot ham.
b) Å få tilstrekkelig tid og anledning til å forberede sitt forsvar og til å rådføre seg med en
forsvarer som han selv har valgt
c) Å få sin sak pådømt uten unødig opphold.
d) Å være tilstede i retten, og å forsvare seg personlig eller ved en forsvarer han selv har
valgt; å bli underrettet om sin rett til dette dersom han ikke har forsvarer, og, hvis
rettferdshensyn krever det, å få oppnevnt en forsvarer; og da uten omkostninger for ham selv
dersom han ikke har tilstrekkelige midler.
e) Å avhøre eller få avhørt vitner som føres mot ham og å innkalle og avhøre egne vitner på
de samme betingelser som de vitner som føres mot ham
f) Å få gratis bistand av tolk, dersom han ikke forstår eller taler det språk som brukes i retten.
g) Ikke å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig.
4. I saker mot unge mennesker skal rettergangen avpasses hensynet til vedkommendes alder
og ønskeligheten av å fremme deres rehabilitering.
5. Enhver som er domfelt for en forbrytelse skal ha rett til å få domfellelsen og
straffutmålingen overprøvet av en høyere instans i overensstemmelse med lov.
6. Når noen er blitt dømt for en straffbar handling ved endelig dom og når dommen senere er
blitt omgjort eller han er blitt benådet på grunn av en ny eller nyoppdaget omstendighet, som
på avgjørende måte viser at dommen var feilaktig, skal den som har måttet utstå straff som
følge av en slik dom, ha erstatning i overensstemmelse med lov, med mindre det bevises at
det helt eller delvis skyldes ham selv at sakens fakta ikke ble kjent i tide.
7. Ingen skal kunne tiltales eller straffes på ny for en lovovertredelse som han allerede er blitt
endelig dømt eller frifunnet for i overensstemmelse med loven og rettergangsordningen i det
enkelte land.
Art 15.
1. Ingen må kjennes straffskyldig på grunnlag av en handling eller unnlatelse som på den tid
den ble begått ikke var straffbar etter nasjonal eller internasjonal rett. Heller ikke kan det
idømmes strengere straff enn den som var anvendelig på den tid da den straffbare handling ble
begått. Dersom det er innført mildere straffebestemmelser etter at lovovertredelsen ble begått
skal lovovertrederen nyte godt av disse.
2. Intet i denne artikkel skal være til hinder for at noen tiltales eller straffes for en handling
eller unnlatelse som på den tid da den ble begått, var straffbar etter de alminnelige
rettsprinsipper som anerkjennes av folkerettssamfunnet.
Art 16.
Enhver skal ha rett til overalt å anerkjennes som en person i rettslig henseende.
Art 17.
1. Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller
korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme.
2. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep.
Art 18.
1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal
omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til
alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom
gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller
å anta en religion eller tro etter eget valg.
3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger
enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet,
orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å
sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen
overbevisning.
Art 19.
1. Enhver skal ha rett til meningsfrihet uten inngrep.
2. Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele
opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig
eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.
3. Utøvelsen av de rettigheter som er fastsatt i denne artikkels paragraf 2 medfører særlige
forpliktelser og et særlig ansvar. Den kan derfor gjøres til gjenstand for visse begrensninger,
som dog må være fastsatt ved lov, og være nødvendige av hensyn til:
a) Respekten for andres rettigheter eller omdømme.
b) Beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden (ordre public),
eller den offentlige helse eller moral.
Art 20.
1. Enhver krigspropaganda skal forbys ved lov.
2. Enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer
tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.
Art 21.
Retten til fredelige sammenkomster skal anerkjennes. Utøvelsen av denne rett skal ikke være
underkastet andre begrensninger enn slike som er fastsatt i samsvar med loven og som er
nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale eller offentlige sikkerhet,
den alminnelige samfunnsorden (ordre public), til beskyttelse av den offentlige helse eller
moral eller beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
Art 22.
1. Enhver skal ha rett til foreningsfrihet, heri innbefattet retten til å danne og slutte seg til
fagforeninger til beskyttelse av egne interesser.
2. Utøvelsen av denne rettighet skal ikke være underkastet andre begrensninger enn slike som
er foreskrevet i lov, og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den
nasjonale eller offentlige sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden (ordre public), til
beskyttelse av den offentlige helse eller moral eller beskyttelse av andres rettigheter og
friheter. Denne artikkel skal ikke være til hinder for at det for medlemmer av de væpnete
styrker og politiet gjøres lovlige begrensninger i utøvelsen av denne rettighet.
3. Intet i denne artikkel skal gi stater som er parter til Den internasjonale
arbeiderorganisasjons konvensjon av 1948 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten
adgang til å treffe lovgivningstiltak eller anvende loven på en måte som innebærer inngrep i
de garantier som er fastsatt i den nevnte konvensjon.
Art 23.
1. Familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet og har krav på beskyttelse av
samfunnet og staten.
2. Retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie skal
anerkjennes.
3. Intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke.
4. Konvensjonspartene skal ta passende forholdsregler for å sikre ektefellene likestilling med
hensyn til rettigheter og plikter ved inngåelse av ekteskap, under ekteskapet og ved dets
oppløsning. I tilfelle av oppløsning av ekteskapet, skal barna sikres nødvendig beskyttelse.
Art 24.
1. Ethvert barn skal uten forskjellsbehandling av hensyn til rase, hudfarge, kjønn, språk,
religion, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom eller fødsel, ha rett til slike
beskyttelsestiltak fra familiens, samfunnets og statens side som dets stilling som mindreårig
krever.
2. Ethvert barn skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal ha et navn.
3. Ethvert barn har rett til å erverve et statsborgerskap.
Art 25.
Enhver borger skal, uten noen form for forskjellsbehandling som nevnt i artikkel 2 og uten
urimelige begrensninger, ha rett og anledning til:
a) Å ta del i varetakelsen av offentlige anliggender, direkte eller gjennom fritt valgte
representanter.
b) Å avgi stemme og bli valgt ved frie periodiske valg som skal bygge på alminnelig og lik
stemmerett og hemmelig avstemning, som sikrer at velgernes vilje kommer fritt til uttrykk.
c) På alminnelige og like vilkår å ha adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
Art 26.
Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av
loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre
alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som
rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial
opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.
Art 27.
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører
slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke
sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Del IV
Art 28.
1. Det skal opprettes en komité for menneskerettighetene (heretter betegnet « Komiteen » i
denne konvensjon). Den skal bestå av 18 medlemmer og skal utføre de funksjoner som er
fastsatt nedenfor.
2. Komiteen skal bestå av statsborgere av de stater som er parter til denne konvensjon. De
skal være personer av høy moralsk karakter og med anerkjent sakkunnskap i
menneskerettighetsspørsmål. Det skal legges vekt på betydningen av at noen av Komiteens
medlemmer har juridisk erfaring.
3. Komiteens medlemmer velges og utfører sine funksjoner i personlig egenskap.
Art 29.
1. Komiteens medlemmer skal velges ved hemmelig avstemning fra en liste over personer
som er i besittelse av de kvalifikasjoner som er foreskrevet i artikkel 28 og som er foreslått i
dette øyemed av konvensjonspartene.
2. Hver konvensjonspart kan foreslå høyst to personer. Disse skal være statsborgere i den stat
som foreslår dem.
3. En person skal kunne foreslås flere ganger.
Art 30.
1. Det første valg skal holdes senest seks måneder etter at denne konvensjon er trådt i kraft.
2. Senest fire måneder før tidspunktet fra ethvert valg til Komiteen, med unntak av valg som
finner sted i henhold til artikkel 34 i anledning av at en plass er blitt ledig, skal De forente
nasjoners generalsekretær sende en skriftlig oppfordring til konvensjonspartene om innen tre
måneder å sette frem forslag til medlemmer av Komiteen.
3. De forente nasjoners generalsekretær skal utarbeide en alfabetisk liste over kandidatene,
med angivelse av hvilken stat som har foreslått dem, og skal oversende listen til
konvensjonspartene senest en måned før tidspunktet for ethvert valg.
4. Valg av Komiteens medlemmer skal finne sted på et møte av konvensjonspartene
sammenkalt av De forente nasjoners generalsekretær i De Forente nasjoners hovedkvarter. På
dette møtet, som er beslutningsdyktig når to tredjedeler av konvensjonspartene er representert,
skal de kandidater anses valgt som oppnår det høyeste stemmetall og et absolutt flertall av
stemmene fra de representanter for konvensjonspartene som er til stede og avgir stemme.
Art 31.
1. I Komiteen skal det ikke være mer enn en statsborger fra en og samme stat.
2. Ved valgene til Komiteen skal det tas hensyn til ønskeligheten av en rettferdig geografisk
fordeling av medlemsskapet og til at de forskjellige sivilisasjonsformer og viktigste
rettssystemer blir representert.
Art 32.
1. Komiteens medlemmer velges for en periode av fire år. De kan gjenvelges dersom de blir
foreslått på nytt. Dog skal funksjonstiden for ni av de medlemmer som velges ved det første
valg utløpe etter to år. Umiddelbart etter det første valg skal navnene på disse ni medlemmer
bestemmes ved loddtrekning av formannen for det møte som er nevnt i artikkel 30, paragraf 4.
2. Valg ved funksjonstidens utløp skal holdes i overensstemmelse med bestemmelsene i de
foregående artikler i denne del av konvensjonen.
Art 33.
1. Dersom et av Komiteens medlemmer, etter de øvrige medlemmers enstemmige oppfatning,
ikke lenger utfører sine funksjoner av en annen grunn enn midlertidig fravær, skal Komiteens
formann underrette De forente nasjoners generalsekretær. Denne skal deretter erklære
vedkommende medlems plass for ledig.
2. I tilfelle av at et medlem avgår ved døden eller nedlegger vervet, skal formannen straks
underrette De forente nasjoners generalsekretær, som skal erklære plassen ledig fra dødsfallet
eller fra det tidspunkt da nedleggelsen av vervet trer i kraft.
Art 34.
1. Når en plass erklæres ledig i overensstemmelse med artikkel 33 og vedkommende medlems
funksjonstid ikke utløper innen seks måneder etter at ledigheten oppstår, skal De forente
nasjoners generalsekretær underrette konvensjonspartene. Disse kan innen to måneder
fremsette forslag i overensstemmelse med artikkel 29 med henblikk på å besette den ledige
plass.
2. De forente nasjoners generalsekretær skal utarbeide en alfabetisk liste over de foreslåtte
personer, og skal forelegge den for konvensjonspartene. Valgene til den ledige plass skal
deretter finne sted i overensstemmelse med de angjeldende bestemmelser i denne del av
konvensjonen.
3. Et medlem av Komiteen som er valgt til en plass som er erklært ledig i overensstemmelse
med artikkel 33, skal inneha vervet i den resterende del av funksjonstiden for det medlem hvis
plass i Komiteen ble ledig i henhold til bestemmelsene i den nevnte artikkel.
Art 35.
Komiteens medlemmer skal, med godkjennelse av De forente nasjoners generalforsamling,
gis en godtgjørelse av De forente nasjoner. De nærmere vilkår for denne godtgjørelse
bestemmes av Generalforsamlingen under hensyntagen til betydningen av de oppgaver som er
tillagt Komiteen.
Art 36.
De forente nasjoners generalsekretær skal sørge for nødvendig personale og andre
hjelpemidler som er nødvendig for at Komiteen effektivt skal kunne utføre sine oppgaver etter
konvensjonen.
Art 37.
1. De forente nasjoners generalsekretær skal sammenkalle Komiteens første møte i De forente
nasjoners hovedkvarter.
2. Senere møter skal holdes på slike tidspunkter som bestemmes i Komiteens
forretningsorden.
3. Komiteen skal som regel holde sine møter i De forente nasjoners hovedkvarter eller ved De
forente nasjoners kontor i Genève.
Art 38.
Ethvert komitémedlem skal, før han trer i funksjon, i et åpent møte i Komiteen avgi en
høytidelig erklæring om at han vil utføre sitt verv upartisk og samvittighetsfullt.
Art 39.
1. Komiteen skal velge personer til tillitsverv i Komiteen for en periode av to år. Disse kan
gjenvelges.
2. Komiteen skal utarbeide sin egen forretningsorden, men denne skal bl.a. bestemme at:
a) Komiteen er beslutningsdyktig når 12 medlemmer er tilstede.
b) Komiteens avgjørelser skal treffes med flertall av de tilstedeværende medlemmers
stemmer.
Art 40.
1. Konvensjonspartene forplikter seg til å avgi rapporter om de tiltak som de har truffet for å
gjennomføre de rettigheter som er anerkjent i konvensjonen og om den fremgang som er gjort
med hensyn til iverksettelsen av disse rettigheter,
a) Innen et år etter at konvensjonen er trådt i kraft for vedkommende stat.
b) Deretter når som helst Komiteen anmoder om det.
2. Rapportene skal sendes De forente nasjoners generalsekretær som skal videresende dem til
Komiteen til behandling. Rapportene skal nevne de omstendigheter og mulige vanskeligheter
som kan ha innvirket på gjennomføringen av bestemmelsene i denne konvensjon.
3. I samråd med Komiteen kan De forente nasjoners generalsekretær oversende til de berørte
særorganisasjoner kopier av de deler av rapportene som måtte angå deres fagområde.
4. Komiteen skal granske de rapporter som avgis av konvensjonspartene. Den skal sende sine
egne rapporter, og slike alminnelige bemerkninger som den finner passende, til
konvensjonspartene. Komiteen kan likeledes oversende disse bemerkninger, sammen med
kopier av de rapporter som den har mottatt fra konvensjonspartene, til Det økonomiske og
sosiale råd.
5. Konvensjonspartene kan selv avgi uttalelser til Komiteen i anledning av eventuelle
bemerkninger fra Komiteen i henhold til denne artikkels paragraf 4.
Art 41.
1. En konvensjonspart kan til enhver tid i henhold til denne artikkel avgi erklæring om at den
anerkjenner Komiteens kompetanse til å motta og undersøke henvendelser fra en
konvensjonspart om at en annen konvensjonspart ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til
denne konvensjon. Henvendelser i henhold til denne artikkel skal bare kunne mottas og
behandles dersom de kommer fra en konvensjonspart som har avgitt erklæring om at den
anerkjenner Komiteens kompetanse med virkning for seg selv. Komiteen skal ikke kunne ta
imot noen henvendelse som gjelder en konvensjonspart som ikke har avgitt slik erklæring.
Henvendelser som mottas i henhold til denne artikkel skal behandles på følgende måte:
a) Dersom en konvensjonspart mener at en annen konvensjonspart ikke oppfyller
bestemmelsene i konvensjonen, kan den ved skriftlig henvendelse gjøre vedkommende
konvensjonspart oppmerksom på dette forhold. Mottakerstaten skal innen tre måneder etter
mottakelsen gi senderstaten en forklaring eller en skriftlig uttalelse til belysning av saken.
Denne redegjørelse skal så vidt det er mulig og hensiktsmessig inneholde opplysninger om de
interne regler og rettsmidler som allerede er anvendt, som er under anvendelse, eller som står
til rådighet i saken,
b) Dersom saken ikke er brakt til en tilfredsstillende avslutning for begge de berørte parter
innen seks måneder etter mottakelsen av den opprinnelige henvendelse, har hver av partene
rett til å henvise saken til Komiteen ved å avgi meddelelse til Komiteen og til den annen part,
c) Komiteen skal først behandle en sak som er henvist til den etter at den har forvisset seg om
at alle tilgjengelige interne rettsmidler er blitt påberopt og uttømt i overensstemmelse med
folkerettens alminnelige anerkjente prinsipper. Dette gjelder likevel ikke når anvendelsen av
rettsmidlene tar urimelig lang tid,
d) Komiteens møter skal holdes for lukkede dører når den behandler henvendelser i henhold
til denne artikkel,
e) Med forbehold for bestemmelsene i punkt c skal Komiteen stille seg til rådighet for de
berørte konvensjonsparter med sikte på å få i stand en vennskapelig løsning av saken på
grunnlag av respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter slik som disse er
anerkjent i denne konvensjon,
f) I enhver sak som er innbrakt for den kan Komiteen anmode de konvensjonsparter som er
nevnt i punkt b om å tilveiebringe alle opplysninger av betydning for saken,
g) De berørte konvensjonsparter som er nevnt under punkt b, skal ha rett til å være
representert når saken behandles i Komiteen og til å avgi muntlige og/eller skriftlige innlegg,
h) Komiteen skal innen tolv måneder etter mottakelsen av en meddelelse i henhold til punkt b,
avgi rapport,
1. Dersom det er kommet i stand en løsning som nevnt under punkt e, skal Komiteen
begrense rapporten til en kort redegjørelse for de faktiske forhold og for den løsning
som er kommet i stand,
2. Dersom det ikke er kommet i stand noen løsning som nevnt under punkt e, skal
Komiteen begrense rapporten til en kort redegjørelse for de faktiske forhold: Skriftlige
innlegg og et referat av de muntlige innlegg som de berørte konvensjonsparter har
avgitt skal vedlegges rapporten.
I enhver sak skal rapporten sendes til de berørte konvensjonsparter.
2. Bestemmelsene i denne artikkel skal tre i kraft når ti stater som er parter i denne
konvensjon har avgitt erklæringer i henhold til denne artikkels paragraf 1.
Konvensjonspartene skal deponere disse erklæringer hos De forente nasjoners
generalsekretær, som skal sende kopier til de andre konvensjonsparter. En erklæring kan til
enhver tid tilbakekalles ved meddelelse til generalsekretæren. Slik tilbakekallelse skal ikke
berøre behandlingen av en sak som allerede er gjenstand for en henvendelse i henhold til
denne artikkel. Ingen ytterligere henvendelse fra noen konvensjonspart skal kunne mottas
etter at generalsekretæren har mottatt meddelelsen om tilbakekallelse, med mindre den berørte
konvensjonspart har avgitt en ny erklæring.
Art 42.
1.
a) Dersom en sak som er henvist til Komiteen i overensstemmelse med artikkel 41 ikke løses
til vedkommende konvensjonsparters tilfredshet, kan Komiteen med disse parters samtykke,
nedsette en ad hoc forlikskommisjon (heretter betegnet « Kommisjonen »). Kommisjonen
skal stille seg til rådighet for de berørte konvensjonsparter med sikte på å få istand en
vennskapelig løsning av saken på grunnlag av respekt for denne konvensjon.
b) Kommisjonen skal bestå av fem personer som er godkjent av de berørte konvensjonsparter.
Dersom det ikke lykkes partene innen tre måneder å komme til enighet om sammensetningen
av Kommisjonen helt eller delvis, skal de medlemmer av Kommisjonen som partene ikke er
blitt enige om, velges av Komiteen blant dens egne medlemmer ved hemmelig avstemning og
med to tredjedels flertall.
2. Kommisjonens medlemmer utøver sine funksjoner i personlig egenskap. De må ikke være
statsborgere av de berørte parter, av en stat som ikke er konvensjonspart eller av en
konvensjonspart som ikke har avgitt erklæring i henhold til artikkel 41.
3. Kommisjonen skal selv velge sin formann og vedta sin forretningsorden.
4. Kommisjonens møter skal som regel holdes i De forente nasjoners hovedkvarter eller ved
De forente nasjoners kontor i Genève. Møtene kan imidlertid også holdes på andre
hensiktsmessige steder som Kommisjonen måtte bestemme i samråd med De forente
nasjoners generalsekretær og de berørte parter.
5. Det sekretariatet som er nevnt i artikkel 36, skal også stå til disposisjon for de kommisjoner
som nedsettes i medhold av denne artikkel.
6. De opplysninger som Komiteen har mottatt og samlet, skal stilles til rådighet for
Kommisjonen, og Kommisjonen kan anmode de berørte parter om å skaffe ytterligere
opplysninger av betydning for saken.
7. Når Kommisjonen har ferdigbehandlet saken, men ikke i noe tilfelle senere enn tolv
måneder etter at saken ble innbragt for den, skal Kommisjonen avgi en rapport til Komiteens
formann for oversendelse til de berørte parter.
a) Dersom Kommisjonen er ute av stand til å avslutte behandlingen av saken innen tolv
måneder skal den begrense sin rapport til en kort redegjørelse for sakens behandling til da.
b) Dersom det lykkes å få i stand en vennskapelig løsning av saken på grunnlag av respekt for
menneskerettighetene slik de er anerkjent i denne konvensjon, skal Kommisjonen begrense
sin rapport til en kort redegjørelse for sakens faktiske forhold og for den løsning som er
kommet i stand.
c ) Dersom det ikke lykkes å få i stand en løsning slik som nevnt under punkt b, skal
Kommisjonens rapport inneholde resultatene av Kommisjonens undersøkelser av alle de
faktiske forhold av betydning for tvisten mellom partene og Kommisjonens syn på
mulighetene for en vennskapelig løsning. Denne rapport skal også inneholde de skriftlige
innlegg og et referat av de muntlige innlegg som de berørte konvensjonsparter har avgitt.
d) Dersom Kommisjonens rapport avgis i medhold av punkt c, skal de berørte parter innen tre
måneder etter mottakelsen av rapporten underrette Komiteens formann om hvorvidt de godtar
innholdet av rapporten.
8. Bestemmelsene i denne artikkel berører ikke Komiteens plikter i henhold til artikkel 41.
9. Utgiftene til Kommisjonens medlemmer deles likt mellom de berørte parter i samsvar med
beregninger foretatt av De forente nasjoners generalsekretær.
10. De forente nasjoners generalsekretær er bemyndiget til, om nødvendig, å betale
kommisjonsmedlemmenes utgifter før de berørte parter har dekket dem etter denne artikkels
paragraf 9.
Art 43.
Medlemmene av Komiteen og av de ad hoc forlikskommisjoner som måtte nedsettes i
henhold til artikkel 42, skal være berettiget til de lettelser, privilegier og immuniteter som
tilkommer eksperter på oppdrag for De forente nasjoner, i henhold til vedkommende
bestemmelser i konvensjonen om De forente nasjoners privilegier og immuniteter.
Art 44.
Bestemmelsene til gjennomføringen av denne konvensjon berører ikke andre fremgangsmåter
på menneskerettighetenes område som er vedtatt i eller i medhold av De forente nasjoners og
særorganisasjonenes statutter og konvensjoner, og skal ikke hindre konvensjonspartene i å
benytte andre fremgangsmåter for å løse en tvist i overensstemmelse med generelle eller
spesielle internasjonale avtaler som gjelder mellom dem.
Art 45.
Komiteen skal, gjennom Det økonomiske og sosiale råd, hvert år fremlegge for De forente
nasjoners generalforsamling en rapport om sin virksomhet.
Del V
Art 46.
Intet i denne konvensjon må tolkes som noen innskrenkning i de bestemmelser i De forente
nasjoners pakt og i særorganisasjonenes vedtekter som angir ansvarsområdet for De forente
nasjoners ulike organer og særorganisasjonene når det gjelder spørsmål som behandles i
denne konvensjon.
Art 47.
Intet i denne konvensjon skal tolkes som noen innskrenkning i den iboende rett hos alle folk
til fullt ut og fritt å dra fordel av og utnytte sine naturrikdommer og -forekomster.
Del VI
Art 48.
1. Denne konvensjon er åpen for undertegning av alle stater som er medlem av De forente
nasjoner eller noen av særorganisasjonene, av alle stater som er parter i Den internasjonale
domstols statutter, og av enhver annen stat som av De forente nasjoners generalforsamling er
blitt innbudt til å bli part i konvensjonen.
2. Denne konvensjon skal ratifiseres. Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos De
forente nasjoners generalsekretær.
3. Denne konvensjon skal kunne tiltres av enhver stat som er nevnt i denne artikkels første
paragraf.
4. Tiltredelse skjer ved deponering av tiltredelsesdokument hos De forente nasjoners
generalsekretær.
5. De forente nasjoners generalsekretær skal underrette alle stater som har undertegnet eller
tiltrådt konvensjonen, om deponeringen av hvert ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.
Art 49.
1. Denne konvensjon skal tre i kraft tre måneder etter den dag da det trettifemte ratifikasjonseller
tiltredelsesdokument deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.
2. For hver stat som ratifiserer eller tiltrer konvensjonen etter det trettifemte ratifikasjonseller
tiltredelsesdokument er deponert, skal konvensjonen tre i kraft tre måneder etter at
vedkommende stat har deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.
Art 50.
Bestemmelsene i denne konvensjon skal uten begrensninger eller unntak få anvendelse for
alle deler av forbundsstater.
Art 51.
1. Enhver av konvensjonspartene kan overfor De forente nasjoners generalsekretær foreslå
endringer i konvensjonen. Generalsekretæren skal oversende endringsforslag til
konvensjonspartene med anmodning om å meddele ham om de ønsker at partene skal
sammenkalles for å behandle og stemme over forslagene. Dersom minst en tredjedel av
konvensjonspartene ønsker det, skal generalsekretæren sammenkalle til et slikt møte i De
forente nasjoners regi. Endringsforslag vedtatt av et flertall av de konvensjonsparter som er til
stede og avgir stemme, skal forelegges De forente nasjoners generalforsamling til
godkjennelse.
2. Endringer trer i kraft når de er blitt vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling og
godkjent av et flertall på to tredjedeler av konvensjonspartene i overensstemmelse med deres
konstitusjonelle bestemmelser.
3. Når endringer trer i kraft, er de bindende for de konvensjonspartene som har godkjent dem,
mens de øvrige konvensjonsparter fortsatt skal være bundet av bestemmelsene i denne
konvensjon og av eventuelle tidligere endringer som de har godkjent.
Art 52.
Foruten de meddelelser som avgis i henhold til artikkel 48, paragraf 5, skal De forente
nasjoners generalsekretær underrette alle stater som det er henvist til i samme artikkels
paragraf 1 om følgende:
a) Undertegninger, ratifikasjoner og tiltredelser i henhold til artikkel 48,
b) Datoen for konvensjonens ikrafttredelse i henhold til artikkel 49, og datoen for
ikrafttredelsen av enhver endring i henhold til artikkel 51.
Art 53.
1. Denne konvensjon, hvis engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme
gyldighet, skal deponeres i De forente nasjoners arkiv.
2. De forente nasjoners generalsekretær skal sende bekreftede kopier av konvensjonen til alle
stater som det er henvist til i artikkel 48.

Créer un site gratuit avec e-monsite - Signaler un contenu illicite sur ce site